Intro

Livestuff

Annet

Under fullmånen

av Terje Moe

Fredag kveld (13.03) startet liven Under fullmånen med livegruppa Arcadia Lrp som arrangør. Tidligere på dagen hadde det snødd og blåst ganske kraftig, og det skulle se ut som været kom til å bli virkelig elendig. Men dette hadde sluttet på ettermiddagen.
Her kommer en liten "rapport" om min rolleperson Harmon Jones opplevelser denne helga.

Mitt navn er Harmon Jones. Utsendt av stormester i Enhjørningsordenen Eron Kilrath for å være livvakt til vår erkedruide Cedric Maghlad. Jeg ankom lyngbråten Fredag kveld med erkedruiden, hans lærling Jim Collingwood og skriver Mohlam Evertsen.

Grunnen til at vi var her var vårjevndøgn, og mange av druidene i landet var samlet til møte for bl.a. å diskutere landets framtid. Et rådsmøte hvor med saker som skulle druidene hjelpe til med krigen mot Duneff, til saker som "Tom Trinkmann" - som hadde utført ulovlig rituale.

Ja, vi hadde ankommet Lyngbråten Fredag kveld, og ble innlosjert av Monmouth og Belmara (sirkelens tilsynsfolk) på vårt rom. Vi fikk servert god mat og drikke, før alle druidene samlet seg ved steinsirkelen for å foreta en helliggjøring av stedet, forsterkelse av den, forsterkelse av erkedruidens stav, samt en hel masse ritualer som jeg ikke skjønte noe av. I det messingen stod på, så dukket det opp en merkelig skapning. Jeg så den ikke selv, men ble fortalt at den var grønn i ansiktet. Den lå i snøen og iakttok oss ei stund før den forsvant oppover skogen. Jeg bestemte meg straks for at jeg skulle virkelig passe på erkedruiden når slike ting bare dukket opp uten videre - Spesielt da masse rop og hoiing startet fra huset midt under ritualet. Og da vi kom opp til huset så jeg en gjeng gærninger full av blåmaling i ansiktet og skjørt, som hadde ankommet stedet. Såvidt jeg kunne skjønne, så var dette krigere fra Duneff.

Resten av kvelden gikk ganske rolig for seg. Venner møtte venner, og diskusjoner om "gamle dager" startet. En liten orientering jeg gjorde, viste at det var svært så mange forskjellige folk som hadde ankommet stedet. En utsending fra kongen, en gruppe "jegere", representanter fra de forskjellige druidefraksjonene, gjengen fra Duneff samt erkedruidens følge. Ellers var det noen fastboende som var til stede under vårjevndøgn. Dag og natt mediene, sirkellederne på plassen, og et par trubadurer.

Kvelden gikk, og utpå natten kunne vi høre uling og bråk fra området hvor steinsirkelen lå. Da erkedruiden og jeg selv ankom stedet, så vi en skapning som kunne ligne på en blanding mellom en ulv og et menneske. Denne skapningen så ut til å gå etter erkedruiden, så Cedric gikk da inn i sirkelen (som skulle være beskyttet mot slikt) for å beskytte seg selv. Denne tingen sirklet rundt omkring plassen, snøftet og gryntet noe fryktelig, men så ikke ut til å være spesielt interessert i meg. Etterhvert kom det da noen flere mennesker til området, og deriblant ei ung kvinne fra Duneff som påstod at slike skapninger var vanlige der hun kom ifra. Dessuten kunne hun fortelle at dette var en varulv, og hun selv var en varkatt. Silvermoon som hun kalte seg selv mente hun skulle klare å roe denne varulven, og jeg tenkte nå at hvis hun ville ofre livet sitt på den måten så vær så god. Men jeg forandret mening da jeg så til min store forbauselse at det faktisk fungerte. Hun fikk roet varulven med litt arbeid, og insisterte bestemt på å ta den med seg inn i huset til Belmara og Monmouth. Jeg må si det at det beste ville være å drepe denne tingsten med det samme. Den kan jo ikke springe rundt og skremme livet av folk og det som verre er. Men ville ikke si imot Silvermoon akkurat der og da. Så slik gikk det da til at vi tilreisende og fastboende på plassen måtte leve vegg i vegg med en varulv for ei natt. Det viste seg etterhvert at denne varulven var en bondesønn på en av nabogårdene.

Senere på natten hørte jeg nattmediet maste på erkedruiden og et par andre druider om månedansing. Jeg hadde ingen anelse om hva dette var, men fikk beskjed om å passe døra til erkedruiden ei stund. Om litt kom erkedruiden, nattmediet, og fire - fem andre ut av rommet, og skulle ned til sirkelen. Gjennom snøen bar det, og litt bortenfor var det laget en slags ring med et penissymbol i midten. Så startet den mest spektakulære dansen jeg noen gang hadde sett. De danset rundt, peste og stønnet og kastet klærne. Liksom ålte underlivet mot snøen og ulte. Da dette hadde foregått ei viss tid, antok hele seremonien et slags klimaks hvor penissymbolet i midten sprutet ild. Dette var det mest hedenske jeg noen gang hadde sett, men når erkedruiden selv hadde drevet med det, så måtte det vel være tillatt.

Etter dette ble vi alle sittende og spise godt og prate rundt bordene i Monmouth's og Belmara's stue. De som hadde vært med på månedansen satt og fantaserte vilt om kvinner, - alvekvinner, - lycantrop-kvinner, - alle kvinner. Og jeg selv ble så vidt litt forklart hva hele dette dreide seg om. Da vi hadde spist og drukket ferdig bar det til køys.

Tidlig neste morgen skjedde det noe merkelig. Jeg våknet med at noen kom inn på rommet, kikket seg rundt og gikk ut igjen. Rett etter for erkedruiden i høy hastighet før jeg selv rakk å reagere. Litt etter kom han tilbake, men bare for å dra igjen. Jeg skyndte meg etter, men han hadde allerede gått langt nedover stien mot landsbyen før jeg rakk å følge på. Etter å ha prøvd å holde følge ei stund, mistet jeg ham av syne. Så da jeg returnerte fikk jeg beskjed av Jim om at han trengte litt tid for seg selv i skogen for å meditere. Jeg fikk forhørt meg litt om den personen som hadde gått rundt på huset, og ble fortalt at det var en person - helt hvit i ansiktet som hadde gått rundt og lett etter noen. Selv fikk jeg ikke mye ut av de opplysningene, men det viste seg at jeg senere skulle få vite mer enn jeg ønsket om den saken.

Senere på dagen skulle Avarace Moll bli vurdert tatt opp som tredje rings druide av to filosof-druider (Storm og Bruno) Han ble stilt en rekke spørsmål, som om det var mulig å få vann til å brenne, og en lengre diskusjon om katter og brødskiver med syltetøy. (Hva skjer om man binder en brødskive med syltetøy fast til ryggen på en katt og kaster den opp i lufta. Vil katten lande på bena, eller vil brødskiva falle med syltetøyet ned?) Denne diskusjonen varte ved, men til slutt ble han da vurdert flink nok til å kunne få sin tredje ring.

Etter denne seansen skulle det være rådsmøte, og en rekke saker stod på sakslista.
Skulle druidene hjelpe til i krigen mot Duneff?
Skulle følget fra Duneff avvæpnes?
Skal druidismen bli en statsreligion?
osv. osv.
Dette ble etterhvert et veldig langt og drøyt møte hvor flere av deltagerne duppet av til tider, og jeg selv var borte ei god stund.

Utpå dagen dukket flere hvitansikter opp igjen. De kom gående opp fra stien der hvor steinsirkelen lå, og passerte oss som sto på trammen utenfor huset. De gikk en snar tur inn, før de kom ut igjen og gikk videre. Ja jeg fikk litt ekkel følelse av disse to, og ble fortalt av jegerne at jeg bare skulle ligge unna da de ikke ble skadet av blanke våpen. Dette kunne jegerne fortelle etter at de tidligere denne helga hadde hatt et ublidt møte med dem hvor jegerne selv hadde blitt kraftig banket opp.

Etterpå ble jeg sittende og spille terning og hygge meg litt innendørs da været ute var meget dårlig. Det snødde og blåste i ett, og det var ikke særlig vær til å oppholde seg ute i. Så jeg ble litt kjent med jegerne, Beatrice Skolm, Machris, samt tre til som jeg ikke husker navnene på. Ja vi satt nå der da, og slappet av idet en av de lokale druidene -Bertha- steg fram med en annonsering. Hun sa at vi ikke skulle bli redde. Det var en hemmelighet hun hadde holdt skjult i lang tid: Hun var en varkatt slik som Silvermoon. Nå begynte ting virkelig å skli ut! En varulv og to varkatter løs i området. Heldigvis kunne hun kontrollere det. Og for ei pen varkatte! Jeg må jo si det at jeg ble litt betatt senere på kvelden da hun kom imot meg mens jeg sto på vaktpost...

Litt senere på dagen ble det sendt ut en ekspedisjon for å lete etter erkedruiden. Selvfølgelig ble jeg selv med, og vi traff ham litt lengre ned i stien ved en person som var hengt opp imellom to trær. Rundt den personen som var hengt opp, var det tegnet mange rare tegn i snøen, og blod var helt i en sirkel rundt. Et så vemmelig syn trodde jeg aldri jeg mer skulle få se. Selv etter mange år som soldat. Personen var ennå såvidt i live, og hvisket til erkedruiden om noen shavakultister og diverse ritualer. Før noen kunne få begynt helbredelsesrituale, så døde han dessverre. Han ble brakt opp til sirkelen vår og druidene begynte med ett av ritualene sine hvor de kunne snakke med hans tidligere fe. Der fikk man vite at han hadde blitt kjent med en person innenfor Shavakultisten, og blitt kompis med ham. Deretter ble mannen begravd.

Etter litt hvile pratet jeg litt med erkedruiden om hva han hadde bedrevet tidligere på dagen, samt en forklaring på hvorfor han forsvant så raskt uten å si ifra. Vi satt og spiste lapskaus som Monmouth og Belmara hadde laget og slappet av i trivelig prat med andre. Praten gikk om løst og fast ei god stund før noen ropte at vi måtte komme. Hvitansiktene hadde kommet tilbake igjen.

De skulle snakke med en person av betydning, og erkedruiden ble da med dem et lite stykke ut i skogen. Da han kom tilbake kom han bærende på et timeglass, og forklarte at en person som befant seg blant oss hadde lurt døden og at de hadde kommet for å hente ham. Vi hadde 2 glass på å finne ut hvem denne personen var, ellers ville de ta hvilken som helst person. Og etter et rituale hvor druidene fikk snakket med feen som denne personen tidligere hadde, så fikk vi vite etter litt gjetning at vår kjære Mohlam var den "utvalgte". Hans kjæreste, søster og noen venninner hadde fått ham tilbake til livet etter at han egentlig skulle vært død. Mohlam selv visste ikke særlig om dette. Bare at han hadde vært veldig syk. Så han manet seg da opp til å møte døden da vi fikk vite at Storm hadde ofret seg i Mohlan's plass. Storm var selv syk og hadde ikke lenge igjen å leve. Vi sørget alle over hans død, og samlet oss inn i stuen til Monmouth og Belmara.

Noen av oss ble værende ute da det hadde blitt observert flere skikkelser nær huset, og vi ordnet noe som kanskje kunne ligne på en vaktordning. Jeg tok selv over vakta etter Angus MacAlpine - en av de tilreisende fra Duneff og holdt vakt mot stien på baksiden av huset. Og etter en times tid kunne jeg høre og etterhvert se mørke skikkelser liste seg gjennom skogen. Jeg hadde selv et håp om å finne ut hva det var, men snøen var dyp, og disse skapningene liksom danset over den. Dessuten kom etterhvert mange folk ut fra vertshuset og bråkte en hel masse, så de som var i skogen ble sikkert skremt bort. De viste seg ikke på ei stund i nærheten hvor jeg stod iallefall. Det hadde begynt å bli mørkt ute, og kulden kom med. Jeg fikk avløsning, og gikk så inn i varmen for å tine frosne ledd. Med ett ble roen forstyrret av rop utenfra. Jeg tok fatt i våpnene og skjoldet mitt og løp ut. Men som tidligere... det hadde bare vært disse skikkelsene som sirklet rundt i området. Uten å komme nærmere. Senere på natta begynte noen folk å etterlyse nattmediet. Så vi samlet noen folk for å dra på leting. Vi stod nede ved steinsirkelen da en person kom ut fra skogen. Han pratet et par ord og kom så på at han måtte snu for å hente noen klær han hadde glemt. (I skogen?) Vi kom fort etter, men ble skyndtet tilbake uten å egentlig vite hvorfor. Erkedruiden, 3 andre druider og meg selv sprang i samme retning som stien gikk, men litt utenfor, mens noen få andre løp stien. Da vi kom fram til ei stor åpen slette med noen få trær i sirkel midt på, så vi hva som var på vei. Der stod fire kraftige krigere rundt, ei prestinne og med nattmediet i midten. Disse stod og holdt på med ett eller annet rituale. De fire druidene jeg holdt følge med dannet en egen sirkel, og startet sitt eget lille rituale, mens jeg var litt i tvil i hva jeg skulle gjøre. For flere av våre soldater angrep prestinnen og shavakultistene (som jeg forstod de måtte være). Og det var et bittert syn å se mine kompiser og allierte bli hakket i småbiter mens jeg selv så på. Jeg kunne jo tross alt ikke forlate erkedruiden der han stod, da han selv kunne blitt angrepet av shavakultistene. Etter å ha drept prestinnen og en av soldatene hennes forlot de andre tre området. Det var like bra da mange av våre var hardt skadet og trengte hjelp.

Etter å ha hjulpet de som trengte det kom vi oss tilbake til huset. En drept og flere hardt skadede på vår side hadde blitt utfallet etter denne trefningen. Og etter å ha tatt oss bedre av de som trengte det, fant vi ut at vi måtte ha vaktposter ut. Da vi hadde med tre hevngjerrige shavakultister å gjøre som gikk rundt i skogen kunne vi ikke være forsiktige nok. Men vi så heldigvis ikke mer til dem den natta.

Jeg våknet tidlig neste morgen med at folk forberedte seg til stemmingen på sakene som hadde blitt tatt opp på rådsmøtet. Og mens møtet ble avholdt, spiste jeg en lang og god frokost, og Monmouth og Belmara hadde laget varme pletter med smør og sukker. Dette var noe det beste jeg hadde smakt på lenge, da natta hadde vært kald og klam.

Etter at møtet var ferdig var det tid for å samles ved steinsirkelen igjen for å lukke den. Da vi skulle gå ned stien prøvde jeg å holde meg som vanlig nær erkedruiden, men et par av jegerne kom imellom oss. Et stykke på veien så jeg Jim - som gikk foran erkedruiden snu seg og løfte klubba. Jeg skulle til å hoppe imellom, da Machris plutselig kom hoppende på meg og la meg ned i bakken. Selv prøvde jeg et par ganger å slå til med sverdet, men ingen særlig reaksjon var å se. I øyenkroken kunne jeg se Cedric ligge nede, og jegeren manet om at erkedruiden ikke var skadd, men at han bare hadde blitt renset. Dette kunne jeg ikke skjønne særlig av, men måtte bare komme meg opp for å se hvordan det hadde gått. Etter en healing fikk man liv i Cedric igjen, som raskt kom til hektene. Han nevnte at Rava hadde snakket til ham og at old faith var den egentlige veien å gå hvis han skulle stige ytterligere i gradene. Og at han så ting klart. Han hadde skjønt hvorfor Jim hadde slått ham i bakken.

Reaksjonene lot ikke til å vente på seg. Folk gispet og kunne nesten ikke få sagt et ord. Erkedruiden skulle konvertere fra new faith til old faith, dra til Duneff og studere... Dette skapte store bølger, og jeg var på god vei for å få en forklaring fra jegerne da................... TID UT

Jeg har skrevet rapporten slik jeg oppfattet situasjonene. Om enkelte personer eller hendelser er skjøvet litt fram eller tilbake i tid, så får folk bare tilgi meg for dette. Liven ble utført på glimrende vis, men for min del med litt for lite hakking og slakting. Hadde jeg visst at det skulle bli så mye magi og så lite SIS, så ville jeg kanskje valgt en litt annen rolle. Ellers en stor takk til arrangørene

TIM TORVATN
ANNE CHARLOTTE TORVATN
HÅKON GAUT
RAGNHILD LJOSLAND
MAGNUS LIE HETLAND

til SIS'ene
Øyvind Moe
Egil Moe
Trygve Jensen
Erik Ryen
Elin Moe
Bjørn Steinar Gundersen
Helga Kristine Edvinsen
Lisa Lie
Lars Martin
Espen Nystad

En kjempestor takk til alle oss spillerne som gjorde denne helga til et minnerikt eventyr.

Ellers en stor takk til:
Carlsberg
Coca cola
Pizza Mexicana
Lekre kvinner
Og ellers alt som er usunt, umoralsk og totalt helseskadelig.

Ærbødigst
Terje Moe

historier